You are here

Bombus

Takson: 

Humlene tilhører våre mest iøynefallende insekter i vår del av verden og utgjør viktige komponenter i økosystemet både i kulturlandskap og på fjellet gjennom sin avgjørende rolle som bestøvere (pollinatorer) for en rekke planter.

På tilsvarende måte som fugler og sommerfugler er humler ofte populære blant naturinteresserte og folk flest. Det skyldes trolig at de er forholdsvis store og fargerike og dagaktive. Mange av artene har karakteristiske fargemønster som gjør at de lett kan artsbestemmes. Humler er fredelige insekter, som bare ytterst sjelden stikker, og da bare når de blir hardhendt behandlet. Det sies at humlene brenner i stedet for å stikke, men faktum er at de bruker stikkebrodden sin på samme måte som stikkevepser. Det er bare dronninger og arbeidere som har giftbrodd. Denne humlesida vil forhåpentligvis føre til at flere fatter interesse for humler. Den nye elektroniske bestemmelsesnøkkelen vil gjøre det lettere å artsbestemme humler.

Beskrivelse
Taksonbeskrivelser: 

Arter i Norge

Mange humlearter har gått sterkt tilbake både i Europa og Nord-Amerika som følge av omfattende omlegging i landbruket de siste 100 år. Se Ødegaard et al. (2010b) for mer stoff om humlenes tilbakegang. På verdensbasis finnes det ca. 250 humlearter, mens vi har 34 arter i Norge. Det er ikke mange organismegrupper der nesten 14 % av verdens arter finnes hos oss, og vi bør derfor ta et spesielt ansvar for å bevare slike nordlige grupper som humlene i Norge. Våre 34 humlearter er:

Omtalte takson

Våre vanligste humler

Noen humlearter er svært vanlige i Norge. Her er våre ni vanligste arter.

Omtalte takson

Rødlistete humler

Det er seks humlearter som er rødlistet i Norge, og tre av dem er truet. For nærmere informasjon, sjekk Rødlista for arter 2010.

Omtalte takson

Systematikk

Humlenes fylogenetiske tre er basert på DNA-analyser av fem gener (Cameron mfl. 2007). Denne analysen viste at det var uriktig å skille gjøkhumlene ut som en egen slekt Psithyrus. Den blir nå behandlet som en av verdens 15 underslekter av humler, hvorav 10 er representert i Norge. Kunnskap om artenes slektskap er nyttig for å forutsi trekk ved deres biologi når dette er kjent hos nærstående arter. Langtungete humler hører hjemme i underslektene Thoracobombus, Megabombus og Subterraneobombus. Dette er også humlene som tilhører lommebyggerne (pocket makers), den mest primitive form for yngelpleie (se nærmere omtale under sosiale humler). Det er grunn til å anta at alle artene i disse underslektene gjør det, selv om deres yngelpleie enda ikke er beskrevet.

Omtalte takson

Sosiale humler

Av våre 34 humlearter er 27 sosiale humler. De danner samfunn med flere kaster som dronninger, arbeidere og hanner. Dronninger er store hunner som pares og etablerer nye bol neste vår. Arbeiderne er mindre hunner som ikke pares, men som i noen tilfeller kan legge egg som utvikles til hanner. Hannene er haploide (har et enkelt sett med kromosomer), mens dronningen og arbeiderne er diploide (har dobbelt sett med kromosomer). Arbeiderne har forskjellige arbeidsoppgaver. Noen er utearbeidere som samler inn pollen og nektar, mens andre steller egg og larver. Arbeidsoppgavene glir ofte over i hverandre og kan variere i løpet av en humles liv.

Humler i vår del av verden har ettårige samfunn. Det er bare den befruktede dronningen som overvintrer. Om våren anlegger hun et bol, gjerne inne i et gammelt bol av smågnagere på eller under bakken, eller i et fuglereir i en reirkasse. Hun bygger en liten krukke av tynne plater av voks som hun skiller ut fra undersiden av bakkroppen. Krukka fylles med nektar (honning) som et reservelager. I tillegg bygger hun yngelceller av voks hvor eggene legges på toppen av en klump med pollen blandet med honning og det hele dekkes med voks. Dronningen ligger og ruger på eggene til de klekker. Ved å viberere med brystmusklene produserer hun varme. Kroppstemperaturen hennes kan komme opp i 37-39⁰ C. Larvene vokser hurtig og gjennomgår fire stadier før de spinner en silkekokong og forpupper seg. Det tar 4-5 uker fra egg til voksen humle, avhengig av temperatur og fødetilgang. Det første kullet av humlearbeidere på forsommeren består av små individer, noe som tyder på dårlig mattilgang.

Det er to hovedtyper av yngelpleie hos humler. Den ene er den såkalte ”pollen storers” (pollenlagrere) som lagrer pollen direkte i tomme kokonger. Deres larver blir foret av dronningen eller arbeidere ved at en blanding av pollen og honning blir gulpet opp til dem. Dette blir ansett å være den mest avanserte form for yngelpleie. De fleste av våre humlearter som jordhumlene, lundhumle, steinhumle, tyvhumle, trehumle, lynghumle, markhumle, fjellhumle, alpehumle, lapphumle og berghumle tilhører denne kategorien.

Den andre typen kalles ”pocket makers” (lommebyggere). Hos disse artene oppevares pollen i egne vokslommer som bygges på utsiden av yngelcellene. Larvene eter selv av pollenlageret. Av våre humler tilhører hagehumle, lushatthumle, kløverhumle, slåttehumle, bakkehumle, kysthumle, åkerhumle, gresshumle og enghumle denne kategorien. Dette er de såkalte langtungete humleartene.

Omtalte takson

Jordhumler

Jordhumlene nevnes ofte som en enhetlig gruppe av arter. Fem arter inkluderes i denne benevningen.

Omtalte takson

Gjøkhumler

Vi har sju arter ekte gjøkhumler i Norge. De tilhører underslekten Psithyrus som tidligere ble regnet som en egen slekt. Disse humlene er sosiale parasitter og mangler arbeidere. De overtar bolet til en sosial humleart, dreper dronningen der og legger egg. Vertens arbeidere steller egg og larver, som bare utvikler seg til dronninger og hanner. Vi har enda en sosialparasittisk humleart, tundrahumlen. Den mangler også egne arbeidere, og overtar bolet av alpehumle, polarhumle eller fjellhumle. Tundrahumla regnes likevel blant de sosiale humlene. Våre sju gjøkhumler er:

Omtalte takson

Territorialitet og paring

Hanner av noen utenlandske humlearter sitter i et tre og venter på at en uparet dronning skal dukke opp. Disse artene har spesielt store fasettøyne og baserer seg tydeligvis på synet, da de flyr etter en hvilken som helst passerende organisme inkludert fugler.

Hanner av noen humlearter, inkludert slåttehumle og gresshumle, oppsøker unge dronninger og parer seg med dem når de kommer ut av bolet. De skiller dronningene fra arbeidere på lukten. Det er kjent at hanner kan fly mellom flere bol som ligger i nærheten av hverandre.

Den vanligste måte å finne make på for humler inkludert gjøkhumler, er at hanner patruljerer faste ruter, alltid i samme retning. Dette ble beskrevet av Darwin allerede i 1886. Hannene markerer ulike steder langs ruta med feromoner. Feromonene er forskjellig hos ulike humlearter, noe som også kan registreres med menneskets nese. Disse kjemiske forbindelsene er også brukt i taksonomiske studier. Dette var av stor betydning da lapphumla i Skandinavia ble skilt i to arter, lapphumle og berghumle. Hanner av disse to artene har så forskjellig lukt at vi kan kjenne det.

Ulike humlearter markerer i bestemte høyder over bakken. Hagehumle og markgjøkhumle markerer mindre enn 1 meter over bakken, mens steinhumle, lys jordhumle og mørk jordhumle flyr i tretopphøyde på opptil 17 meters høyde.

Paring hos humler blir sett svært sjelden. Dette er forståelig dersom det skjer i tretoppene. Unntaksvis kan det observeres i blomster nede på bakken.

Omtalte takson

Blomsterpreferanse

Humlene er avhengig av å finne blomster med pollen og nektar gjennom hele deres livssyklus. Mange blomster er tilpasset å bli bestøvet av humler. Blomstrene signaliserer med form, farge og duft at de er rike på pollen og nektar. De har gjerne blå, fiolette eller lys rødlige farger. Humler er vanligvis ikke så strengt spesialiserte til enkelte blomsterarter da humlesamfunnets levetid oftest er lengre enn en enkelt plantearts blomstringstid. Enkelte humlearter er mer spesialiserte enn andre. Det beste eksemplet på en spesialisert art er lushatthumla, som i hovedsak oppsøker blomster av tyrihjelm (lushatt). Den har en ekstrem lang tunge som når helt inn til forekomsten av nektar. Tyrihjelmen har en lang blomstringstid og kan dermed forsyne lushatthumla med næring lenge nok til at den kan fullføre sin livssyklus. Utbredelsen av lushatthumla samsvarer svært godt med utbredelsen av tyrihjelm. De spesialiserte humleartene kjennetegnes ofte på at de har en forholdsvis kort sesong på grunn av at de prefererte fødeplantene har en begrenset blomstringstid.

Gode humleplanter omfatter særlig planter i erteblomstfamilien som kløver og vikker. Men også flere arter i lyngfamilien, leppeblomstfamilien, korgplantefamilien og rosefamilien er gode humleplanter. Mange av de langtungete humleartene er avhengig av planter i erteblomstfamilien som har et særlig proteinrikt pollen. Lundhumla går mye på blomster av blåklokke, men liker også godt blomster av geitrams på sensommeren.

Lengden av humlas tunge avgjør hvor dype blomster den kan drikke nektar fra. Innsamling av nektar er mest effektiv når tungelengden passer til lengden på blomstens kronrør. Noen av artene med kort tunge, som tyvhumla og jordhumlene, kan stjele nektar uten å bestøve blomsten. De biter hull i bunnen av kronrøret og drikker nektaren gjennom hullet.

Omtalte takson

Flyveavstand

Humler flyr ofte over store avstander på jakt etter blomster. En kan ofte se at de krysser store kornåkrer eller vann. Hos mørk jordhumle har en målt flyveavstander på opptil 9,8 km. De kan fly med en hastighet på 15,7 km i timen. Åkerhumla hører til de arter som søker føde nærmere bolet, med lengste registrerte avstand på 800 meter. Arter med store kolonier har en tendens til å fly lengre enn arter med små kolonier, da de har et større fødebehov.

Omtalte takson

Fiender

Humler er bytte for forholdsvis få predatorer. De fleste edderkoppspinn er for spinkle til å fange humler. Noen edderkopper som sitter gjemt i blomster kan derimot fange humler. Fugler unngår som regel humler på grunn av giftbrodden, men særlig tornskate og fluesnappere kan ta humler. Det er også observert at meiser og steinskvett har tatt humler. Grevling, mår, mink, rev, mus og spissmus kan også ta humler. Grevlingen er kjent for å grave opp humlebol.

En del insektarter er kjent for å være parasitter på humler. Noen parasittiske flueslekter legger sine egg i humlebol. Deres larver lever på humlens larver og pupper. Det finnes også et stort antall virus, bakterier, sopp, protozoer, midd og rundormer som er tilknyttet humler. En ny amerikansk undersøkelse har vist at noen humlearter har gått tilbake med opptil 96 % i løpet av de siste 20 år. En medvirkende årsak er trolig den parasittiske soppen Nosema bombi (Microsporidia).

Omtalte takson

Kartlegging av humler i Norge

Kunnskapen om norske humler er unik gjennom arbeidene til Astrid Løken på 1960- og 1970-tallet (Løken 1973, 1984). Vi har derfor en solid basis for å vurdere endringer i humlefaunaen i Norge. Se Ødegaard et al. (2010b) for en statusoversikt over norske humler. I forbindelse med den nasjonale satsningen Naturindeks for Norge ble det startet omfattende humlekartlegging i Østfold og Vestfold i 2009 (Öberg et al. 2010), og utvidet til Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag i 2010 (Öberg et al. 2011).

Omtalte takson

Artsbestemmelse av humler

For å bestemme en humle til art er det ofte god hjelp i å avgjøre hvilket kjønn den tilhører og om det er en sosial humle eller en gjøkhumle. Ofte er dette mulig å avgjøre når vi ser en humle sitte i en blomst. Tidlig om våren er det bare dronninger vi ser, og senere kan vi bestemme humler til dronninger og arbeidere på at de samler pollen i pollenkurvene sine på bakbeina. Det er det bare sosiale humler som gjør. Bakre leggbein hos dem er brede og flate og har stive lange hår bare på kantene, som danner en pollenkurv. Gjøkhumledronningene bestemmes ved at de har mer glissen behåring og derfor ser mer glinsende ut. Bakre leggbein hos dem er smalere og med konveks overflate som har behåring over alt. De mangler pollenkurver.

Senere på sommeren dukker hannhumlene opp. Hos sosiale humler har hannene en annen atferd enn hunnhumlene ved at de ikke deltar i matsanking til kolonien. De virker ofte dorske der de sitter på blomstene og vifter med beina når de blir berørt. Hannhumler er ofte umulig å bestemme bare på fargemønster, da de hos mange arter er svært variable. Derfor er studie av genitalier på døde individer den sikreste måten å bestemme dem på.

Se illustrasjoner av humlens anatomi med navn på kroppsdeler som har betydning for artsbestemmelsen.

Mellomkropp er synonymt med bryst. Skutell er bakre kant av brystet. Bakkroppen består av tergittplater (T1-T6) på ryggsiden og sternittplater (St1-St6) på undersiden.

Omtalte takson

Praktiske tips for de som vil studere humler

Humler kan fanges med en insekthåv og forsiktig overføres til et lite glass for nærmere studie. De bør ikke oppevares der i mer enn 15 minutter, helst kortere. En bør unngå å legge glasset i sollys. En bør ikke ta livet av dronninger om våren, særlig ikke av de fåtallige artene. Dersom en ikke klarer å artsbestemme en humledronning om våren i felt på fargemønsteret, kan en komme tilbake senere på sommeren og samle inn en arbeider eller hanner. Arbeidere kan bestemmes på ”sting sheath” og hanner på genitalier.

Omtalte takson
Utbredelse
Biologi
Referanser