You are here

Blomsterpreferanse

Humlene er avhengig av å finne blomster med pollen og nektar gjennom hele deres livssyklus. Mange blomster er tilpasset å bli bestøvet av humler. Blomstrene signaliserer med form, farge og duft at de er rike på pollen og nektar. De har gjerne blå, fiolette eller lys rødlige farger. Humler er vanligvis ikke så strengt spesialiserte til enkelte blomsterarter da humlesamfunnets levetid oftest er lengre enn en enkelt plantearts blomstringstid. Enkelte humlearter er mer spesialiserte enn andre. Det beste eksemplet på en spesialisert art er lushatthumla, som i hovedsak oppsøker blomster av tyrihjelm (lushatt). Den har en ekstrem lang tunge som når helt inn til forekomsten av nektar. Tyrihjelmen har en lang blomstringstid og kan dermed forsyne lushatthumla med næring lenge nok til at den kan fullføre sin livssyklus. Utbredelsen av lushatthumla samsvarer svært godt med utbredelsen av tyrihjelm. De spesialiserte humleartene kjennetegnes ofte på at de har en forholdsvis kort sesong på grunn av at de prefererte fødeplantene har en begrenset blomstringstid.

Gode humleplanter omfatter særlig planter i erteblomstfamilien som kløver og vikker. Men også flere arter i lyngfamilien, leppeblomstfamilien, korgplantefamilien og rosefamilien er gode humleplanter. Mange av de langtungete humleartene er avhengig av planter i erteblomstfamilien som har et særlig proteinrikt pollen. Lundhumla går mye på blomster av blåklokke, men liker også godt blomster av geitrams på sensommeren.

Lengden av humlas tunge avgjør hvor dype blomster den kan drikke nektar fra. Innsamling av nektar er mest effektiv når tungelengden passer til lengden på blomstens kronrør. Noen av artene med kort tunge, som tyvhumla og jordhumlene, kan stjele nektar uten å bestøve blomsten. De biter hull i bunnen av kronrøret og drikker nektaren gjennom hullet.

Omtalte takson