You are here

Territorialitet og paring

Hanner av noen utenlandske humlearter sitter i et tre og venter på at en uparet dronning skal dukke opp. Disse artene har spesielt store fasettøyne og baserer seg tydeligvis på synet, da de flyr etter en hvilken som helst passerende organisme inkludert fugler.

Hanner av noen humlearter, inkludert slåttehumle og gresshumle, oppsøker unge dronninger og parer seg med dem når de kommer ut av bolet. De skiller dronningene fra arbeidere på lukten. Det er kjent at hanner kan fly mellom flere bol som ligger i nærheten av hverandre.

Den vanligste måte å finne make på for humler inkludert gjøkhumler, er at hanner patruljerer faste ruter, alltid i samme retning. Dette ble beskrevet av Darwin allerede i 1886. Hannene markerer ulike steder langs ruta med feromoner. Feromonene er forskjellig hos ulike humlearter, noe som også kan registreres med menneskets nese. Disse kjemiske forbindelsene er også brukt i taksonomiske studier. Dette var av stor betydning da lapphumla i Skandinavia ble skilt i to arter, lapphumle og berghumle. Hanner av disse to artene har så forskjellig lukt at vi kan kjenne det.

Ulike humlearter markerer i bestemte høyder over bakken. Hagehumle og markgjøkhumle markerer mindre enn 1 meter over bakken, mens steinhumle, lys jordhumle og mørk jordhumle flyr i tretopphøyde på opptil 17 meters høyde.

Paring hos humler blir sett svært sjelden. Dette er forståelig dersom det skjer i tretoppene. Unntaksvis kan det observeres i blomster nede på bakken.

Omtalte takson